Redningsdåden ved Nøringset i 1873

Originaldokumenta må forstørrast dersom du vil lese dei. På PC må du høgreklikke dokumentet og så velje “åpne bildet i ny fane”. På det nye skjermbildet kjem det fram eit større bilde med eit lite forstørringsikon som du kan klikke på for å gjere bildet endå større. På nettbrett og mobil drar du skjermbildet større med fingrane. Alle dokumentavskrifter er gjengitt med blå skrift.

I november 1873 stod denne notisen å lese i fleire norske aviser, her sitert etter Morgenbladet 5. november:

Ved kgl. Resol. af 25de Oktober d.A. er der som Anerkjendelse af udvist hæderligt Forhold ved den 19de Februar sidstleden at have reddet Landhandler O.O. Hjelle fra at omkomme paa Søen tilstaaet Pladsmand Sivert Hansen Nøringsæt af Ulfsteens Prestegjeld, Søndmøres Fogderi, Romsdals Amt, et Sølvbæger til Værdi 10 Spd.

  • kgl. Resol.: kongelig Resolution
  • d.A.: dette Aar
  • sidstleden Februar: sist februar
  • spd: Speciedaler. Sjå meir om pengeverdien mot slutten av denne artikkelen.

Dei sju gardane frå Nøringset og innover langs stranda til og med Kyrkjebø tilhøyrde den gongen Ulstein prestegjeld og Ulstein herad. Resten av Sula tilhøyrde Borgund. I 1917 vart Hareid, med dei sju gardane på sørvestre Sula, skild ut frå Ulstein. I 1958 vart desse gardane også ein del av Borgund kommune.

Her har vi samla det meste ‒ trur vi  ‒ om det som finst av opplysningar av redningsdåden som Sivert Nøringset stod for. Samstundes gjev dette eit interessant glimt av saksgangen i det lokale, regionale og sentrale byråkratiet den gongen. Vi har laga avskrift av alle originaldokumenta vi har funne, fordi mange av dei ikkje er lette å lese i dag.

Sølvbegeret etter Sivert er 14 cm høgt. Det tilhøyrer no June Merete Vik. Ho er frå Sandvika på Sula og bur på Terøya ved Søvika. Sivert var tippoldefar hennar. Far til June, Magne Sandvik, har fortalt at bestemor hans hadde avisutklippet som er gjengitt ovanfor, stukke inn i Bibelen sin. Foto: June Merete Vik.

Innskrifta på sølvbegeret:

Oscar
Norges og Sveriges Konge
til
Sivert Hansen Nøringsæt
for kjæk og ædel Daad
1873

Her må vi hugse på at “kjekk” er eit ord med mange tydingar. Den gongen hadde det i slike samanhengar tydinga “tapper, modig”. Tenk på det gamle ordtaket “Lykken står den kjekke bi.”

Ein redningsdåd og ein søknad til Kongen På Sunnmøre, der ulykker på sjøen var noko ein alltid rekna med, må tanken om ei æresgåve for den berginga som avisnotisen fortel om, snart ha meldt seg. Om Sivert sjølv gjorde opptaket eller om det var andre som skuva på, veit vi ikkje. I mars året før hadde ein sikkert mykje omtala redningsdåd utspelt seg i Breisundet. Då var det eit båtmannskap på åtte mann som berga seks av dei sju i ein båt som gjekk ned. Dei åtte redningsmennene, ein av dei frå Bjørkavågen og to andre også frå Borgund, var i februar 1873 tildelte eit sølvbeger kvar for dåden året før. To månader etter at Sivert hadde redda handelsmann Hjelle frå den visse død, ligg det første dokumentet føre i saka om belønning til han: ein søknad til øvste instans i Dei sameinte kongerika Noreg og Sverige.

Nøringsætter den 12 April 1873

Til Kongen

Pladsemand Sivert Hansen Nøringsætter af Ulsteins Præstegjeld, Hareids Sogn i Søndmøre; andrager herved underdanigst om at maatte tilkjendes en liden Belønning for med Fare for eget Liv, har reddet en Mand fra at drukne.
Den 19 Februar sidstleden skulde O.O. Hjelle, Landhandler i Hareide, reise over Storefjorden fra Suleøen til Hareidslandet, og idet han kom et stykke paa Veien blev hans Baad omkastet af en Hvirvelvind; da en Sydost af orkanagtig Styrke brød løs straks efter han var lagt ifra Landet.
Manden kom sig op paa Baadhvælvet, og drev saaledes i tre Timer udad mod Havet, medens Stormen tiltog i Styrke og Fjorden oprørtes mere og mere ved voldsomme Bølger. Da han var kommen udenfor den yderste Gaard paa Sulelandet[s] sydvestre Side, blev han opdaget af min gamle Svigermoder, der kom til mig og fortalte at en Mand var i Vaade borte paa Fjorden.
Jeg stod der og ikke vidste rigtig hvad jeg skulde gjøre for at faa ham reddet; thi af tre Mand paa Gaarden var jeg den eneste tilbage, som var hjemme. Alene maatte jeg altsaa forsøge Redningen; hvis Forsøg skulde prøves. Derpaa løb jeg til Søen og ved min Kones Hjælp fik jeg min Færingsbaad udsat; men da Bølgegangen stod lige paa Landet fra hele Storefjorden og Vartdalsfjordens Strækninger, var det et meget vanskeligt og livsfarligt Arbeide at komme ifra Landet, foruden det at jeg paa Søen maatte kjæmpe med Bølger og Sødrev før jeg kunde naa den Forulykkede, og ligesaa vanskeligt blev det mig ogsaa at komme tilbage til Landet; men desuagtet lykkedes mit Forsøg, saa at jeg kunde bringe Manden vel til Land. At dette mit Foretagende udførtes med Fare for eget Liv i høieste Grad er vist; da Stormen netop i den Tid da Bjergningen foregik eller udførtes gjorde betydelige Skade paa Husebygninger paa forskellige Steder i Omegnen. Paa Grund heraf, er det jeg tillader mig underdanigst at andrage, om at blive tilkjendet en liden Belønning som Opmuntring for den Gjerning som saaledes udførtes med høieste Fare for eget Liv. Til yderligere Bevis for at mit Anførte er stemmende med Sandheden skal jeg henvise til den Bjergedes paategnede Erklæring samt Lensmandens vedlagte Vidnesbyrd.

Underdanigst

Sivert Hansen Nøringsætter


At det Anførte i ovenstaaende underdanigst Andragende er i alle Dele stemmende med Sandheden kan jeg bevidne med Tilføiende at det forekom mig aldeles utroligt at blive bjerget af en enkelt Mand, saaledes som Stormen og Bølgerne rasede den Dag jeg var i Havsnød, erkjendes saavel af Andre som af mig, at Sivert Hansen Nøringsætter virkeligt udførte et Storværk den Gang da han bjergede mig med saa stor Fare for eget Liv. Intet skulde derfor være mig ønskeligere end at han kunde tilkjendes et Erkjendlighedsbevis for hans saa vel udførte Gjerning. Tilføies skal det ogsaa, da han fik Tag i mig var jeg saa medtaget at jeg ikke kunde røre mig, da jeg havde siddet i Vand mindst tre Timer og kunde derfor ingen Hjælp yde ham under Tilbagereisen til Landet eller under Landgangen, der ikke var mindst farlig formedelst svære Bølger som slog svært mod Landet.

Ærbødigst

Ole Olsen Hjelle

Lensmannen i Ulstein, Michael Angell Landmark, sender no ein attest om redningsdåden saman med søknaden frå Sivert til futen på Sunnmøre,:

At den i vedfølgende underdanigste Ansøgning omhandlede Bjærgning virkelig fant Sted under de i Ansøgningen beskrevne Omstændigheder kan jeg med fuld Sikkerhed attestere, da saavel Bjærgeren som den Bjærgede ere boende i Nærheden af mig og jeg saaledes havde Anledning til at see at at Veiret var den Dag Bjærgningen foregik saa voldsomt at Skade skeede paa flere Huse her i Nærheden, og maa med rette Bjærgerens Forhold i dette Tilfælde ansees for Storværk.
Brandal, den 12te April 1873
M. Landmark
Lensmand i Ulfsten

Kven som har ført søknaden til Kongen i pennen, er uvisst. Denne lettleselege skjønnskrifta tilhøyrer ein svært skrivevand person som nok ikkje er Sivert. Eg trur ikkje eingong namnetrekket er hans. Eit brev frå Sivert som vi skal sjå litt seinare i saksgangen, har ei heilt anna handskrift enn den vi ser her, men den treng heller ikkje vere hans eiga. Lensmannsattesten kan vi gå ut frå er skriven med Landmarks eiga hand; dette er i hovudsak den tradisjonelle (ny)gotiske handskrifta som no var i ferd med å gå ut av bruk.

Neste trinnet i saksgangen: futen

Over lensmannen står futen, og no går saka vidare til futekontoret på Sunnmøre. Det er Ludvig Daae på Solnør i Skodje som er sunnmørsfut på denne tida, men han sit på Stortinget, så det blir sett inn konstituerte futar medan han er i Kristiania. Futekontoret treng fleire opplysningar, og sender difor eit brev tilbake til Landmark.

Lensmanden i Ulfsteen
Pladsmand Sivert Hansen Nøringsæter har selv indsendt Ansøgning om at blive paaskjønnet af det Offentlige for at have reddet Landhandler Hjelle under en Storm paa Havet den 19 Februar d. A.
De anmodes om herpaategnet at meddele Oplysning om Ansøgerens Formuesforfatning samt om han i tilfælde kunde ønske en Belønning i Penge eller i en Ting af Penges Værd, f.ex. et Sølvbæger til en Værdie af mellem 8 og 12 Species.
De vil derefter sende nærværende Skrivelse til Sognepræsten, der anmodes om at paategne Oplysning om Siverts moralske Forhold og Alder.
Søndmøre Fogedcontor 7 Mai 1873
Harald Rolfsen
cst

  • Species: Speciedaler (sjå nedanfor)
  • cst: constitueret

‒‒ ‒‒ ‒‒
Lensmannen skriv merknaden sin på same arket og sender det vidare til soknepresten.

Sivert Nøringsæts Formuesforfatning er god. Jeg antager at en Ting som et Sølvbæger vil være mere kjærkomment for ham end en Pengebelønning.
Brandal den 22de Mai 1873
ærbødigst
M. Landmark

Soknepresten noterer dei opplysningane han er beden om og sender arket tilbake til futekontoret:

Sivert Hansen Nøringsæt er omtrent 41 Aar gammel. Hans moralske Forhold ses, saavidt mig bekjendt, stedse meget godt.
Ulfsteens Præstegaard 23 Mai 1873
C. Madsen

Men konstituert fut Harald Rolfsen er ikkje nøgd med det lensmannen har sendt han, og returnerer brevet til Landmark med denne oppstrammaren:

Det er ikke Hensigten at faae Deres Formening at vide, men at erholde Oplysning om, hvad Manden selv maatte ønske som Erkjendtlighedsbevis, og herom anmodes De at adspørge ham.
Søndmøre Fogedcontor 28 Mai 1873
Harald Rolfsen
cst

Lensmannen svarar no:

Sivert Nøringsæt ønsker ogsaa selv, heller en Ting som et Sølvbæger, end en Pengebelønning.
Brandal den 11te Juni 1873
Ærbødigst
M. Landmark

Etter at lensmannen har spurt han om kva han ønskjer som æresløn, kjem Sivert i andre tankar. Ein dag finn han fram penn og blekk og skriv brevet nedanfor til futen. Vi veit ikkje om han har hatt hjelp til skrivinga. Det er, som vi snart skal sjå, no ein ny mann som er konstituert fut, og adressa på konvolutten viser at han held til på Åheim i Vanylven.

Hr. Fogden i Søndmøre
Gjennem Lensmand Landmark er jeg kommet til Kundskab om at der muligens vil blive mig tilstaaet en Belønning for at jeg i sidstledne Vinter bjærgede Landhandler Ole Hjelle i Havsnød. Paa Opfordring erklærede jeg, at jeg heller ønskede en Ting som et Sølvbæger end en Pengebelønning. Jeg har senere tænkt mig om at 2de mindre Sølvbægere vilde være mig nyttigere end et større og tillader jeg mig at anføre dette mit Ønske for Hr. Fogden, for det Tilfælde at der intet maatte være til Hinder for dette mit Ønskes opnaaelse.
Det er ellers en selvfølge at jeg frafalder dette saafræmt noget er til Hinder for dets Udførelse.
Nøringsæt den 16de Juni 1873
Ærbødigst
Sivert Hansen Nøringsæt

  • 2de: tvende, dvs. to.

På eit eller anna steg i saksbehandlinga er “2de mindre Sølvbægere” blitt understreka med raud blyant og det er skrive NB i margen. Vi veit ikkje om Sivert har fått svar; ønsket hans er ikkje blitt kommentert i noko av dei seinare saksframlegga. Dei som handsama saka, har nok berre rista på hovudet til det.
Dermed er saka utgreidd frå futen si side, og amtmannen i Romsdal er det neste trinnet i saksgangen.

Hr. Amtmanden i Romsdals Amt
Ved herlagt at oversende en underdanigst Ansøgning fra Sivert Hanssen Nøringsæt om Belønning for ved egen Livsfare at have reddet Ole Olssen Hjelle, vedlægges en attest fra Lensmanden i Ulfsten af 12 April, en Skrivelse fra Sivert Hanssen af 16 Juni og en Skrivelse fra Lensmanden i Ulfsten af 11te f.M, af hvilke Bilage det fremgaar, at Ansøgerens Formuesforfatning er god, og hans moralske Forhold ulasteligt, samt at han foretrækker, om Belønning tilstaaes ham, et Sølvbæger for contante Penge.
Efter de oplyste Omstendigheder tror jeg at torde anbefale Andragendet.
Søndmøre Fogedctr. 26 Juni 1873
A. Heltberg
const

På Molde sit Nils Weyer Arveschoug (1807‒94) som den øvste verdslege embetsmannen i amtet. Han har vore amtmann her i 20 år, og skal sitte i 20 år til. Han er så medviten om sin status at han sjølvsikkert underteiknar innstillinga si berre med etternamnet, og ikkje med særleg store bokstavar. Denne innstillinga går til Kongen ‒ det vil seie: i første omgang Indredepartementets handels- og konsulatkontor.

Ledsaget af en anbefalende Erklæring af 26te f.M. fra Søndmøre Foged har jeg herved den Ære at fremsende en underdanigst Ansøgning med 3 Bilage fra Pladsmand Sivert Hanssen Nøringsæt af Ulfstens Herred i Søndmøre Fogderi om naadigst at blive tilstaaet en Belønning for den 19de Februar sidsl. at have reddet en Mand fra at omkomme paa Søen.
Af Bilagene vil erfares, at Ansøgeren har ført en ulastelig Vandel og at hans Formuesforfatning er god.
I Henhold til vedliggende, af Ulfstens Lensmand under 12te april sidsl. udstedte Bevidnelse, hvorefter Bjergningen maa ansees for at have været forbundet med øiensynlig Livsfare for Redningsmanden, tillader jeg mig at anbefale Ansøgningen.
Med Hensyn til Spørgsmaalet om hvori det respektive Paaskjønnelsesbevis i Tilfælde bør bestaa, tillader jeg mig at henholde mig til, hvad jeg har udtalt i mine Skrivelser af 8 januar og 7 mai sistl. At Ansøgeren som Paaskjønnelsesbevis ikke ønsker Penge fremgaar af et af Bilagene.
Romsdals Amt 10de Juli 1873
Arveschoug

Eg har ikkje undersøkt kva skriv Arveschoug viser til i det siste avsnittet, men det gjeld tydeleg tidlegare søknader om æresgåver for “edel dåd”. No går det tre månader før departementet er ferdig med saka om Sivert og sender ho vidare med si innstilling til Kongen i statsråd ‒ tre protokollsider med sirleg skrift:

14 Oktober
Til Kongen
Gjennem Amtmanden i Romsdals Amt er til Departementet indkommet en underdanigst Ansøgning fra Pladsmand Sivert Hansen Nøringsæt af Ulstens Præstegjeld, Søndmøre Fogderi, om at tilstaaes en offentlig Belønning for den 19de Februar sidstleden med Fare for eget liv at have reddet et Menneske fra at omkomme paa Søen.
I Andragendet er anført, at Landhandler i Hareid, O.O. Hjelle, som den nævnte Dag skulde reise over Storfjorden fra Suleøen til Hareidsland, kuldseilede under en orkanagtig Vind, som brød løs strax efter at han havde lagt fra Land. Det lykkedes ham imidlertid at komme op paa Hvælvet, paa hvilket han i 3 Timer vedblev at drive ud mod Havet, medens Stormen tiltog i Styrke og Fjorden satte større og større Bølger.
Da han var kommen udenfor den yderste Gaard paa Sulelandet, blev hans stilling bemærket af Ansøgerens gamle Svigermoder, der øieblikkelig underrettede sin Svigersøn herom. Denne, der var den eneste hjemmehørende Mand paa Gaarden, besluttede sig til at vove et Redningsforsøg. Ved Hjælp af sin Kone fik han sin Fangstbaad udsat. Da den aabne Fjord satte hele Havet mod Land, var det forbunden baade med Livsfare og Vanskelighed for ham at komme fra Land og ude paa Fjorden maatte han arbeide mod Sødrevet og de voldsomme Bølger. Desuagtet lykkedes det ham at redde den Skibbrudne, der var i en meget forkommen Tilstand og saaledes ikke kunde yde nogen Hjælp paa Tilbageturen eller ved Landgangen, der ligeledes var forbunden med stor Fare. Den Reddede har i Et og Alt bekræftet Rigtigheden af den ovenfor givne Fremstilling med Tilføiende af, at han ikke havde tænkt sig Muligheden af, at han under en saa voldsom Storm og Bølgegang kunde blive bjerget af en enkelt Mand.
Lensmanden i Ulfsten kan med fuld Sikkerhed attestere, at Bjergningen fant Sted under de i Ansøgningen oplyste Omstændigheder, da han som boende i Nærheden af baade Bjergeren og den Bjergede har havt Anledning til at se, at Veiret paa den Dag, Bjergningen foregik, var saa voldsomt, at skade anrettedes paa flere Huse i Nærheden, Lensmanden foreslaar, at Redningsmanden, hvis Formuesforfatning han oplyser at være god, tilstaaes et Sølvbæger, hvilken Belønning Redningsmanden selv i en paa Opfordring afgiven Erklæring har anført at ville foretrække for Penge. Vedkommende Sognepræst har attesteret, at Ansøgeren, der er i en Alder af omtrent 41 Aar, stedse har vist et godt moralsk Forhold. Saavel Fogden som Amtmanden have anbefalet Andragendet til Indvilgelse.
Ogsaa Departementet finder efter de oplyste Omstendigheder, at Sivert Hansen Nøringsæt har gjort sig fortjent til offentlig Anerkjendelse for sit Forhold ved den heromhandlede Leilighed, og man skal derfor underdanigst andrage paa, at der tilstaaes ham et Sølvbæger til en Verdi af 10 Spd, hvilket Beløb antages at burde udredes af den til tilfældige og uforudseede Udgifter paa Budgettet opførte Sum.
I Henhold hertil tillader man sig underdanigst at
indstille:
At der som Anerkjendelse af udvist hæderligt Forhold ved den 19. Februar sidstleden at han reddet Landhandler O.O. Hjelle ifra at omkomme paa Søen naadigst tilstaaes Pladsmand Sivert Hansen Nøringsæt af Ulfstens Præstegjeld, Søndmøre Fogderi, Romsdals Amt et Sølvbæger til Værdi 10 Spd.
Beløbet bliver at udrede af den til tilfældige og uforutseede Udgifter paa Budgettet opførte Sum.

***

Innstillinga frå Indredepartementet til Kongen i statsråd vart vedteken ved kongeleg resolusjon den 25. oktober. Eg har ikkje undersøkt om kong Oscar 2 sjølv var til stades i statsrådet ved dette høvet. Når han ikkje var til stades i Kristiania, og det var han berre ei viss tid for året, blei statsrådet leia av førsteministeren (statsråden med lengst ansiennitet), i løpet av 1873 blei denne oppgåva lagd på statsministeren (sjå nettsida regjeringa.no).

Kva var sølvbegeret verd?
Det kan bli misvisande å samanlikne pengeverdien for 150 år sidan med pengeverdien i dag. Men likevel: Ved overgangen frå speciedalar til kroner i 1875 blei 1 spd sett til 4 kroner. Begeret skulle såleis vere verdt ca. 40 kroner den gongen. Noregs Banks priskalkulator set 40 1875-kroner til vel 2500 kroner i 2019.

Meir om Sivert og nokre andre personar frå soga om sølvbegeret

Sivert Hansson Nøringset (1833‒90), var frå Sulabakken, son til Hans Hansson frå Grimstad i Skjåk og Janika Pålsdotter frå Årsneset i Hjørundfjorden. Sivert gifta seg i 1858 med Nille Olsdotter (1832‒1910) frå Nøringset og fekk i 1860 brev på ein plass kalla Oksvikja under hovudbruket der. Plassen vart i 1894 skild ut frå hovudbruket som bruksnr. 2. Namnet blir no skrive Oksavika.
• Nille Olsdotter var dotter til Ole Arnesson (1796‒1875), brukar på Nøringset. Han var gift med Nille Knutsdotter (1801‒1891) frå Knutegarden på Eikrem. Det var altså ho som oppdaga mannen som var i havsnaud på fjorden og varsla Sivert.
• Sivert Hansson og Nille Olsdotter hadde fem born. Sonen Severin gifta seg med Oline Rasmusd. frå Rasmusgarden i Sandvika, og såleis kom sølvbegeret dit. Dei hadde to born. Oline døydde tidleg. Severin gifta seg opp att med Jensine. søster hennar, og fekk to born til. Han kom vekk på sjøen i 1907 på linefiske ved Skorpa.
(Sula-soga band 2, s. 204 og 215 og band 5, s. 265. Bygdebok for Ulstein og Hareid band 6, s. 522‒530.)
Ole Olsson Hjelle var i 1873 den einaste handelsmannen på Hareid.
(Soga om Hareid og Ulstein band 2, s.321.)
Michael Angell Landmark (1798‒1883), lensmann i Ulstein 1840‒1883. Han budde på Brandal. Dottera Andrea Jakobine var første kona til industrigrunnleggjaren Ole Andreas Devold.
(Bygdebok for Ulstein og Hareid band 5, s.44 og div. andre kjelder)
Carl Anton Madsen, sokneprest i Ulstein prestegjeld 1855‒73 og prost i Sunnmøre prosti 1871‒73. Han gjekk av med pensjon i mai 1873, så svarmeldinga til futen om Sivert Nøringsets alder og moral kan ha vore ei av dei siste embetshandlingane hans.
(Soga om Hareid og Ulstein band 2, s.295.)
• Vi møter òg to konstituerte futar: Harald Rolfsen og Arnljot Heltberg. Heltberg var kontorist hos futen Ludvig Daae, og vart seinare lensmann i Ørskog. Rolfsen var overrettssakførar og vart lensmann i Borgund.
(Ørskog gjennom tidene b. 1. s.140ff. og Borgund Sparebank 1880‒1955, fleire stader.)

Andre kjelder:
Riksarkivet, kyrkjebøker, folketeljingar og oppslagsverk på Internett.

Foto frå Oksavika:
Bilda nedanfor er tekne av June Merete Vik.

Dette skal vere det huset der Sivert og Nille budde, men det har vore påbygd og ombygd sidan då. I dag blir det brukt som hytte.
I bakgrunnen t.h. Breisundet. På andre sida av Sulafjorden: Hareid med Brandal heilt t.v.
I bakgrunnen til høgre: Hareid med Melshornet. Utpå fjorden her var det Sivert berga Ole Hjelle.

Ansvarlege for denne artikkelen:
June Merete Vik: søk i Riksarkivet, foto.
Helge Solevåg: nettpublisering.
Odd Sørås: redigering, avskrifter og samanbindande manuskript.

Omkomne fra Sula 1940-1945.

Frå «Årsskrift frå Sula Sogelag 2015»

Av Arne E. Dybdal

Borgund herredsstyre opprettet i 1947en nemnd som skulle komme med forslag til minnesmerke over de som mistet livet i krigen 1940-45. Formann i nemnda var
skoleinspektør Horsberg. Nemnda hadde flere møter uten å komme fram til et resultat som alle var enige i. Mest dreide uenigheten seg om hvor minnestøtten skulle stå. Langevåg sin representant i nemnda, Karl Havnegjerde, holdt fast på at Langevåg skulle ha sin egen minnestein plassert ved sin kirke. Alle andre i nemnda var i mot dette.Saken måtte derfor sendes tilbake til herredsstyret til ny behandling. Etter forslag fra formannskapet vedtok herredsstyret enstemmig forslaget til Karl Havnegjerde.
Videre ble den gamle nemnda oppløst og to nye nemnder ble valgt, og
Karl Havnegjerde ble valgt som formann for Langevågsnemnda. Nemndene fikk i oppdrag å sette i gang innsamling av midler og sørge for at minnestøttene ble plassert ved kirkene. I Langevåg ble det lagt ut lister i følgende butikker: Mina Stadsnes, Olav Salen, Edv. B. Fylling, Oddmund Sandvik og Harald Holberg. Sulaposten hadde hver uke en oversikt over hvem som hadde gitt penger og pr. 5.8.1949 var det kommet inn ca. kr. 3400.- Det var Hjalmar Stadsnes som hadde ansvaret for opplysningene i Sulaposten om innsamlet beløp. Minnesteinen ble bestilt hos steinhogger Karlsen i Ertresvåg. Søndag 23.okt. 1949 kl. 16.00 ble minnesteinen ved Langevåg Kirke avduket. Først spilte Langevåg Hornmusikk: ”Den store hvite flokk”, så allsang: ”Gud signe vårt dyre fedreland”. Formann i nemnda, Karl Havnegjerde, ønsket velkommen og redegjorde for nemnda sitt arbeid. Etter dette sang Langevåg Sangforening. Sogneprest Christoffersen holdt avdukningstalen og minte om ordet i 1. Mosebok, 35,20.
Ved slutten av talen ble det norske flagget som steinen var dekt med, senket mens folket sang ”Vår gud han er so fast ei borg”. Etter sang av Langevåg indremisjonskor, overrakte Karl Havnegjerde minnesteinen til bygdefolket. Ordfører Sandvik tok i mot og lovet at den skulle være et kjært minne over de som hadde fått sitt navn på den.
Etterpå talte pastor Ekeland. Han minte om at dette også er en håpets dag og la en mektig krans ved steinen til det siste farvel. Siden ble det lagt kranser for de som ikke var gravlagt på Langevåg kirkegard med en liten minnetale for hver av de som var omkommet. Videre talte Kristian Lerheim. Anton Lerheim som var en av de som hadde mistet sønnen sin under krigen, takket på vegne av alle de som var sørgende og sa at dette var en stor dag for alle. Selv om det var dårlig vær, hadde hele bygdefolket møtt frem. (Sulaposten)

I  KNL.  NORSK MARINE

Ole Anton Vegsund, f. 23.2.1923, d. 20.8.1941, 18 år gml. Han var sønn til Laurits og Lina Vegsund og vokste opp i Langevåg sentrum. Ole reiste til sjøs før krigen som sjømann i handelsflåten.  Under krigen tjenestegjorde han om bord i jageren KNM «Bath». «Bath» ble sjøsatt som USS «Hopewell» i juni 1918 og hadde fire skorsteiner. Den ble overdratt til Royal Navy i sept. 1940, og fikk et bynavn som finnes i både USA og  Storbritannia: Bath. Overdratt til Kongelig Norsk Marine med norsk kommando om bord 9. april 1941. Jageren ble satt inn i 5. eskortegruppe i avdeling Liverpool Escort Force og deltok i eskortering av tre konvoier før den krigsforliste natten mellom 19. og 20. august 1941. «Bath» var escortejager og forlot Liverpool 13. aug. 1941 med kurs for Gibraltar. Jageren var med i konvoi OG-71 da den ble angrepet av tyske ubåter utenfor sørvestkysten av Irland. Det var den tyske ubåten U-204 som torpederte «Bath». Ubåtens kaptein var Walter Kell. «Bath» ble truffet midtskips av en torpedo, knakk i to, kantret og sank i løpet av 3-4 minutter. Da skipet sank, eksploderte hennes synkeminer og drepte mange av mannskapet som svømte i sjøen. Leif-Tore Langemyr, forfatter av boken ”«Glaisdale» og dens besetning”, skriver om kaoset som oppstod etter torpederingen av «Bath».  Her kan en lese om personer som ble kastet på sjøen da torpedoen eksploderte, om de som hoppet i sjøen og om redningsflåter som ble kastet flere meter opp i luften på vannsøyler etter synkeminer som eksploderte. En av de overlevende som het Kolbjørn Kristiansen, satt på en flåtekant fikk tak i Ole Vegsund som lå i sjøen. Det virket som om Vegsund allerede var død, men Kristiansen holdt fast i ham. Etter en tid kom der en engelsk korvett for å ta om bord de som satt på eller lå rundt flåten. Det ble kastet ut en line som de fikk tak i, men da linen strammet seg til, kom det et voldsomt rykk og Kristiansen mistet taket i Ole Vegsund som forsvant i den oljedekte sjøen. De overlevende ble tatt med til Londonderry, noen til Gibraltar, men to av dem døde av skader. Av de 83 som omkom var 68 nordmenn, de andre var britiske statsborgere. I alt var mannskapet om bord i den norske jageren «Bath» på 124 mann.

VED KRIGSFORLIS  I  ATLANTEREN

Knut Andreas N. Fylling, f. 14.11.1897, d. 18.06. 1940, 43 år gml. Han var sønn til skomaker Nils Mork Fylling fra Kvernes i Averøy kommune, og Jakobine Knutsdtr. fra Knutgarden i Fyllingen. Knut var nr. to i en søskenflokk på fire. Både i 1900 og 1910 var familien bosatt på Samuelsplassen/Henninggarden i Fyllingen. I folketellingen for 1910 står det at han som 13-åring ”arbeider paa Uldvarefabrikk”. Når han reiste til sjøs er ukjent. Knut var båtsmann, og eneste nordmann på SS «Sea Glory», et britisk fartøy. Hele mannskapet på 29 omkom den 18.6.1940. Båten gikk fra Fowey, Cornwall og skulle til Philadelphia, og var lastet med kinesisk leire til bruk i produksjon av keramikk. SS «Sea Glory» ble senket av den tyske ubåten U-99, styrt av kaptein Otto Kretschmer. U-99 senket i alt 39 skip og skadet 5. Av disse 44 var det 5 norske. Kl. 00.53 den 18.juni 1940, ble den ueskorterte SS «Sea Glory» truffet på babord side like foran broen av en G7e torpedo fra U-99, og skipet sank med baugen først i løpet av ca. to minutter 110 miles ved Fastnes, sørsørvest for Irland. Hele mannskapet på 29 gikk tapt.  Kaptein Kretschmer på U-99 hadde ikke tenkt å skyte to torpedoer i dette angrepet, den andre torpedoen ble bare klargjort for å bli brukt som nådestøtet, men ble avfyrt ved en feiltakelse.

Karl Kristian Knutsen, f.20. 7.1904, d. 23.11.1940. 36 år gml. Han var fra Askvoll i Sogn og Fjordane. Gift 6.1.1934 med Nikoline Engeset fra Ørsta, f. 1904. Familien var bosatt i Langevåg sentrum. Karl var mannskap på S/S «Salonica», som krigsforliste i Atlanteren 23.11.1940. S/S «Salonica» hadde forlatt Pugwash, Nova Scotia, 4. november 1940 og skulle til Newcastle med en last på 1030 favner pitprops. (Props eller pitprops er smådimensjonert trelast beregnet blant annet til bruk i gruver til forstøtning av taket i gruvegangene, eller til papirproduksjon) Båten ankom Sydney, Cape Breton i Canada neste dag, deretter til konvoi SC 11 med avgang 9 nov.
En storm med tung sjø ble påtruffet 23. nov. Når et skip på S/S «Salonica» «s babord side ble torpedert, fikk hele besetningen på S/S «Salonica» beskjed om å ta på redningsvester, bortsett fra tre på vakt i maskinrommet,
som fikk ordre om full fart på maskinen Kl. 04.36 den 23. nov 1940 ble S/S «Salonica» i konvoi SC-11 truffet på babord side midtskips med en torpedo fra U-100, (kaptein: Joachim Schepke)Eksplosjonen drepte to menn på vakt under dekk og ødela babord livbåt. Da 16 menn låret styrbord båt i grov sjø, kantret den da den nådde vannet og alle ble kastet på havet. To menn klarte å komme tilbake på skipet, og senere forlot de skipet sammen med syv andre overlevende i livbåt ved å ro til HMCS «Skeena». Syv menn svømt fra styrbord livbåt og ble reddet av HMS «Enchantress».

Oskar Kipperberg, f. 2.12.1917, d.23.09. 1943, 26 år gml. Han var sønn av Ole og Anna Kipperberg. Oskar var født på Kipperberget, som eldst av tre søsken. Han reiste til sjøs før krigen som sjømann i handelsflåten. Han var mannskap på «Oregon Express» og omkom i Atlanteren den 1.sept. 1943. «Oregon Express» seilte vanligvis uten konvoi på grunn av sin store fart. «Oregon Express» ankom i begynnelsen av sept. 1943 Storbritannia med konvoi HX 254 og sluttet seg til vestgående konvoi ON 202 for å gå til Halifax. Denne konvoien, som forlot Liverpool den 15. sept. og konvoi ONS 18, seilte nær hverandre den 20. sept. da konvoien ble angrepet. «Oregon Express» tok stilling nr 84 i midten av konvoi ON 202, men ble flyttet etter et par dager til stasjon 103, som var i den ytterste kolonnen på styrbord side. Hun hadde et mannskap på 43 og 4 skyttere. 8 av mannskapet omkom. Kl. 00.11 den 23. september ble «Oregon Express» truffet av en torpedo fra U-238 (Kaptein Hepp) som traff maskinrommet, styrbord side, og eksploderte med voldsom kraft. Eksplosjonen ødela alle hyttene midtskips, samt redningsutstyr på båtdekk med unntak av en flåte som var plassert på dekket over, begge livbåtene på akterdekket ble låret, en ble fylt med vann, den andre hadde bare noen få menn ombord. «Oregon Express» brakk i to og sank på tre minutter. Mange mennesker hadde blitt blåst over bord av eksplosjonen.

Kaspar P. Sulebakk, f.3.11.1922. d. 26.1. 1943, 21 år gml. Kaspar var født på plassen Ranten, Sulabakken, på Søre-Sula. Han var nr. 6 i en søskenflokk på 8. Han var matros på en selfangstskute frem til krigen, var senere i handelsflåten, om bord i MT.«Nortind». Båten avgikk New York 14. januar 1943 bestemt for Mersey (Liverpool). Vinterværet i
Nord-Atlanteren 1943 var det verste i manns minne. I en periode på 120 dager blåste det storm og kuling med tilsvarende grov sjø i 116 dager. MT.«Nortind» forsøkte å komme det norske tankskipet MT.«Kollbjørg» til hjelp etter at dette hadde brukket i to, men til ingen nytte i det harde været. Under arbeidet med dette, falt «Nortind» ut av konvoien og ble torpedert av den tyske ubåten U358 (Kaptein Rolf Manke) 26. januar 1943 i posisjon 5830N og 3400W. MT. «Nortind» var lastet med bensin, det var storm og alle om bord omkom. Besetningen besto av 34 nordmenn og sju briter. To hollendere fulgte med som passasjerer.

 NORDSJØEN OG NORSKEKYSTEN

Johan Hilmar Kvamsås, f. 16.8.1893, d.16.05. 1941, 48 år gml. Han var født i Bergen og kom til Langevåg fra Angedalen i Førde, gift 22.11. 1915 med Kaspara Sandvik
fra Langevåg. Familien bodde i Sloghaugvegen i Langevåg. Johan og Kaspara hadde 4 barn. Johan var maskinsjef på D/S «Gol». D/S «Gol» er oppført i konvoi HN 11 fra Norge til Storbritannia i febr.-1940, med kurs for Tyne i ballast. Senere samme måned ble hun med i den britisk-norske konvoi ON 15, og i begynnelsen av mars finner vi henne i konvoi HN 17, bestemt for Tees, nord England med en last av malm, Tilbake til Norge mot slutten av mars med konvoi ON 21 – flere norske skip deltok i disse konvoier. Den norske teksten på den eksterne nettsiden ”Stavern Memorial for sjømenn” sier at D/S «Gol» ble bombet av engelske fly og ødelagt i Sunnfjordleia ved Askvoll 16. mai 1941, minst seks av mannskapet ble drept.

Ragnvald Weddegjerde, f. 2.7. 1896, d. 16.5. 1942, 46 år gml.
Han var født i Ålesund, og var sønn til Tomas Weddegjerde fra Djupdalen i Langevåg og Anne Fauske fra Fauske i Sykkylven. Rangvald ble gift 1919 med Ovidie Vågnes, og de hadde 4 barn. Familien var bosatt i Langevåg. Ragnvald tjenestegjorde som stuert på D/S «Selje» da han omkom. Tyskerne rekvirerte tidlig «Selje». I aprildagene 1940 la de båten tvers over byvåginnløpet i Stavanger for å hindre at britiske ubåter fikk ram på fartøyer der. «Selje» ble brukt i malmtransport fra Norge til Nederland. D/S «Selje» hadde vært ved et verft i Rotterdam i ca 2 måneder for installasjon av ekstra våpen, deretter dro den 15.mai1942 med en last av kull for Norge, og et mannskap på 40 nordmenn, samt 22 tyske marinepersonell om bord. Selje» var utstyrt med sperreballong som svevde et par hundrede meter til værs. Lasten var elleve-tolv tusen tonn kull og koks som skulle til Norge. Båten var i en konvoi med tre andre skip (to svenske, en dansk) og 8 tyske eskortefartøy. Konvoien ble bombet av allierte fly samme dag og senket i Nordsjøen. 11 fly angrep konvoien i to bølger. I det første angrepet ble «Selje» truffet av tre bomber i hennes styrbord side, men ingen ble skadet i dette angrepet. Livbåtene ble klargjort for sjøsetting, men under andre angrepet ble «Selje» truffet av flere bomber midtskips og på båtdekk, hvor tre av livbåtene ble ødelagt.
I angrepet ble 4 menn drept og ni såret, mens fem av mannskapet var ikke å finne; de hadde blitt blåst overbord av eksplosjonen på dekk. «Selje» holdt seg flytende, og ble tatt på slep av et fartøy. De 4 som var mest alvorlige såret ble flyttet til passasjerlugarene for å bli tatt vare på der. «Selje» fikk stadig større slagside til styrbord. Plutselig og uten forvarsel krenget «Selje» til styrbord og sank med akterskipet først. Kapteinen og stuert Ragnvald Weddegjerde var før dette gått for å hjelpe de sårede i passasjerlugarene, men ble sperret inne hos de sårede, og druknet sammen med dem. Skipets posisjon var et sted utenfor øya Ameland i Nord-Holland.

Johan R. Vedde, f. 18.7.1892, d. 10.10.1943, 51 år gml. Han var fra Rasmusgarden på Vedde, gift med Marie Mikalsen fra Sloghaugen, og de hadde 5 barn. De overtok en del av farsgarden på Vedde og familien bosatte seg der. Johan var fisker og sjømann hele livet. Han tok kystskippereksamen i ung alder, og fra 35-årsalderen var han skipper på egen båt, «Barden». Båten ble rekvirert av tyskerne etter krigsutbruddet i 1940.
Fiskeskipperne var ettertraktet som loser på norskekysten og han gikk inn i dette yrket i 1941.Det var som los på MS «Topeka» at han mistet livet. Båten var da under tysk kontroll. Båten skulle til Narvik, den var lastet med sement og trelast da konvoien den var med i ble angrepet den 4. okt. 1943 av et tyvetalls engelske fly fra hangarskipet USS «Ranger» og satt i brann nord for Sandnessjøen. MS «Topeka» ble bombet og beskutt gang på gang, og mange ble alvorlig skadet, blant disse var Johan R. Vedde. Begge bena ble brukket da standardkompasset falt over ham. Han rullet seg over skansekledningen, og en kar i livbåten klarte å holde ham oppe til de fikk ham om bord i livbåten. Han ble under en dramatisk redningsoperasjon flyttet fra båten og sendt til sykehuset i Sandnessjøen. Johan R. Vedde døde noen dager etter.

VED KRIGSULYKKE I ÅLESUND

Bernt Veddegjerde, f. 24.9.1906, d. 2.2. 1944, 38 år gml. Han var født på Veddegjerde og yngst av tre søsken. Bernt var gift med Hildur Riksheim fra Sykkylven. De hadde to barn, som var 2 og 4 år gamle da Bernt omkom.Bernt overtok gårdsbruket etter sine foreldre og ved siden av dette var han fisker og hadde sin egen fiskebåt, en 30,5 fots trebåt, registrert som Mk «Magne», med reg.nr. M-427-B, bygd i 1942 i Volda. Bernt ble skutt ombord i båten på vei fra Langevåg til Ålesund av en tysk vaktpost på Slinningen 2.2.1944. Han døde senere på Ålesund Sykehus.

VED KRIGSULYKKE I LANGEVÅG

Asbjørn Lerheim, f. 9.7.1919, d. 27.4. 1944, 25 år gml. Asbjørn var født 9.7.1919, gift i 1941 med Oline Giskeødegård fra Giske. De hadde et barn. Asbjørn omkom da en tysk luftverngranat slo ned ved Lerheimkaia i Langevåg. Fra Sogeglimt frå Sula 2010, side 82 (Børre Vegsund) er hentet bl. annet følgende: ”Langevågsbåten Parat III var denne dagen som vanleg i ferd med å legge til ved Lerheimskaia, og folk kom etter kvart opp på dekk for å gjere seg klare til å gå i land. Oppe på kaia stod ein liten flokk, dei fleste menn, – nokre skulle ta båten til Ålesund, andre skulle hente varer som kom med båten. Utan varsel av noko slag høyrdest ein volsom smell. Eitt eller anna hadde slått ned i sjøen bak rutebåten og sendt ein sprut av sjøvatn til himmels. – Asbjørn Lerheim som då hadde tatt over drifta både av butikken og kaiekspedisjonen, hadde vore nede på kaia. Han stod framme på kaikanten for å ta i mot tampen frå Parat. Bråt krøkte han seg saman og gjekk sakte inn i kaihuset, ein kunne sjå blodspora etter han. Han var treft av eitt eller anna i brystregionen, og at han hadde stort blodtap”.(Les mer om dette i Sogeskriftet fra 2010).

VED FLYANGREPET PÅ LAKSEVÅG 4.10.1944

Bombingen av Laksevåg. var en av de største enkeltstående tragediene som rammet Norge under den andre verdenskrig. Onsdag 4. oktober 1944 gikk britiske bombefly til angrep på den tyske krigsmarines ubåtbunker «Bruno» i Nordrevågen på Laksevåg. Et fåtall av disse bombene traff målet, de fleste falt ned over den vanlige bebyggelsen og drepte 193 sivile, derav 61 barn ved Holen skole. Totalt 152 fly deltok i angrepet; 93 Handley Page Halifax og 47 Avro Lancaster bombefly, samt 12 Mosquito jagerbombere som eskorte. Totalt deltok over 1000 mannskap i raidet. Klokken 09.05 gikk luftvernsirenene på Laksevåg og Bergen, og i løpet av en time ble totalt 1432 bomber sluppet over Laksevåg. To av flyene ble skutt ned. Den store røykutviklingen fra bombenedslagene gjorde det vanskelig å skjelne bombemålet fra vanlig bebyggelse, og kombinert med stor høyde ble resultatet en av de største enkeltkatastrofene i Norge under den andre verdenskrig. Fraktefartøy og snurper «Eystein Orre» fra Ålesund lastet tomfat ved Bernt Iversen & Sønns bøttefabrikk på Laksevåg da flyene angrep. Besetningen på åtte søkte tilflukt i land, to i tilfluktsrom og seks i fabrikkens maskinhall av betong. En bombe falt gjennom taket i maskinhallen og drepte alle der, mens de to i tilflukstrommet overlevde. «Eystein Orre» fikk bare mindre skader”.

Olav Molvær, f. 30.5.1891, d.4.10. 1944, 53 år gml. Han var født i Lambertgarden på Molvær, gift med Nella Stadsnes. Familien bodde påJetmundgarden i Stadsneset, de hadde 4 barn. Olav var skipper på «Eystein Orre»

Elias Molvær, f.12.7.1920, d.4.10. 1944, ugift, 24 år gml. Elias var sønn til Olav og var styrmann på «Eystein Orre»

Johan Brathaug, f. 11.10.1924, d. 4.10. 1944, ugift, 20 år gml. Johan var født på Løkehaugen i Langevåg og var yngste sønn til Hans og Olivia Brathaug og var matros på «Eystein Orre».

Ludvik Heen.f. 12.4.1899.d. 4.10.1944, 45 år gml. Ludvik var født i Ålesund, var gift med Johanne Vågnes og de hadde en datter. Familien bodde en tid i Vågneset, senere i Sloghaugvegen. Ludvik var maskinist på «Eystein Orre»

Navnet til disse to fra Sula står ikke på minnesteinen ved Langevåg Kirke

Ole Solevågseide, f. 3.3.1920, d. 27.1.1945, 25 år gml. Ole var født i Nedste-Eidet på Eidsnes og var yngst av en søskenflokk på 6. Han giftet seg i 1942 med Helene Lervåg, og de bosatte seg på Flåte i Leirvågen. 1 barn i ekteskapet, som var 10 mnd. da faren døde. Ole var aktiv med i hjemmefronten under krigen. Han mottok krigsmateriell som broren Karl, kom med fra England. Dette ble først lagret i et naust, senere kjørte Ole dette til en låve på Solevågseide. Utstyret skulle leveres til personer som drev med illegalt arbeid. Blant annet var der en god del radioutstyr som ble brukt til den illegale senderen på Emblemsfjellet. Resten av krigsmateriellet ble levert til andre steder i distriktet. Ole  ble arrestert av tyskerne og sendt først til Falstad, så til Grini, deretter til Tyskland. Ole døde nær konsentrasjonsleiren Nauengamme 27. jan.1945. Navnet hans står på minnesteinen som er reist ved Borgund Kirke.

Martin Sulebust, f. 19.1.1916, d. 6.10.1940, 24 år gml. Martin vokste opp på gården Sulebust, Søre-Sula og var nr. 1 i en søskenflokk på 8. Deler av Søre-Sula tilhørte Hareid Kommune frem til 1959, og navnet hans står derfor oppført på minnesteinen ved Hareid Kirke. Martin drog til sjøs før krigen, og under krigen tjenestegjorde han som matros og skytter om bord i motortankeren «Nina Borthen» av Oslo. Den 21. Jul 1940 ble MT «Nina Borthen», med i konvoi CW-7, bombet og ødelagt av tyske fly.  Skipet kom etter dette til Spithead i England og ingen tap blant mannskapet. MT «Nina Borthen» avgikk Milford Haven 30. september 1940 i ballast bestemt for den Persiske Gulf. Tankskipet forsvant sporløst, men en livbåt drev i land ved Dunmore i Irland 19. desember 1940. 6. oktober 1940 meldte den tyske ubåten U103 (Kaptein Viktor Schütze) at den hadde senket et tankskip i posisjon 53N og 25W, noe som kan stemme med en antatt posisjon for MT «Nina Borthen». Den tyske ubåtsjefen kunne i mørket ikke identifisere fartøyet nærmere. Han har åpenbart heller ikke funnet livbåter eller flåter med folk han kunne stille de vanlige spørsmål. Da ingen andre uoppklarte tankskipforlis foreligger i det aktuelle området, var det utvilsomt MT «Nina Borthen» som U103 sendte til bunns. Hele besetningen, 28 nordmenn og sju briter omkom, blant dem Martin Sulebust.

Kilder:
Div Årsskrift fra Sula Sogelag.
Sunnmørsposten.
Nettstedet Wikipedia.
Bjørn Owe Hjelle: Fiskebåtar frå Borgund, Sula og Ålesund.
Leif-Tore Langemyr: ”Glaisdale” og dens besetning.

(Artikkelen oppdateres med bilder)

I frokostpausen

Sula Sogelag presenterer no eit radioprogram frå 17. mars 1965:
I frokostpausen – hos O.A. Devolds Sønner A/S, Langevåg.
Programleiar: Joachim Rønneberg.

Medverkande:

  • Jakob Olven
  • Johannes Devold
  • Lars Slyngstad
  • Alvhild Leivdal
  • Jens Røssevoll
  • Hans Førde

Musikkinnslag:

  • Venke Fylling (sang)
  • Marie Lovise Widnes (sang)
  • Asbjørn Lund (gitar)
  • Per Weddegjerde Ensemble
  • Langevåg Musikkorps

Programmet er overført frå lydband til CD av Kjell Thorsen, Fiskarstranda. Den som gjorde opptaket av radioprogrammet, ønskjer ikkje å bli namngitt.
Sula Sogelag har gjort programmet tilgjengeleg på heimesida si med løyve frå NRK.

Ein halvtime frå ei anna radiotid ved Odd Sørås.
Når eg skriv dette, er det over eit halvt hundreår sidan programmet frå Devold vart sendt – eller «gjekk på lufta», som vi kringkastingsfolk gjerne seier. Vi merkar spranget i tid alt når vi høyrer programsekretær Asbjørn Gjærde innannonsere programmet. Tonen var ein annan den gongen, litt meir alvor, litt meir høgtid enn no. Og likevel: midten av sekstiåra var prega av nye tankar om kva NRK burde by lyttarane, kva programma skulle innehalde og korleis dei skulle lagast. Den 1. februar 1965 gjekk den første
Nitimen på lufta, med undertittelen «Litt av hvert for hvem som helst». Eit program som nettopp skulle gje lyttarane ein avslappa og uhøgtideleg formiddagstime måndag til fredag med ein smilande programleiar ved mikrofonen. Men om onsdagane måtte Kjell Thue og dei andre Nitime-programleiarane gå av lufta klokka 9.30, for då var det ein annan programserie som hadde si faste sendetid, og som hadde eksistert nokre månader lenger enn Nitimen.

Programmet «I frokostpausen» var meint som ei blanding av underhaldning og folkeopplysning. NRK skulle ta lyttarane med til større bedrifter rundt om i landet og møte leiarar og tilsette, men også by på underhaldningsinnslag med bedrifta sine eigne tilsette eller folk frå same distriktet. Eit viktig poeng var at
dette skulle vere direktesendingar. Det første programmet i serien vart sendt den 29.9.1964 frå Freia sjokoladefabrikk i Oslo. 17. mars året etter var turen komen til Langevågen og O.A. Devolds Sønner AS.

Programleiar Joachim Rønneberg hadde arbeidd i NRK sidan 1948, og den djupe røysta hans var kjend ikkje berre blant lyttarane til Vigra lokal, som det heitte då, men over heile landet. Han rapporterte om
allslags hendingar og tilhøve med stor autoritet, men kunne også ha eit smil på lur når høvet baud seg. I denne sendinga fekk han bl.a. høve til med lun humor å gripe fatt i ei feilsnakking som Devold-direktør Olven gjorde seg skuld i og som absolutt måtte rettast på.

Eg skal ikkje gje fleire kommentarar om frukostpausen blant dei 550 Devold-tilsette, det overlèt eg til deg som vil høyre på dette radioprogrammet. Ei vekes tid etter sendinga hadde kristiansundsavisa Tidens Krav eit intervju med Rønneberg. Avisa kallar programmet frå Devoldfabrikken ein suksess, og vil vite om det kjem fleire slike program frå fylket. Det er det gode sjansar for, meiner Rønneberg. Han seier at bedrifta må vere av ein viss storleik, minimum 50-60 tilsette, fordi det må vere publikum i salen under sendinga. Eg vil tru at kristiansundarane var bra nøgde då NRK, igjen med Joachim Rønneberg som programleiar, besøkte Goma Fabrikker i frukostpausen den 27. oktober same året.

Asbjørn Gjærde – som inn- og utannonserte programmet – vart mange år seinare distriktssjef i NRK Møre og Romsdal. No heiter stillinga distriktsredaktør. Dei som er interesserte i radiohistorie, vil ha mykje glede av boka hans Vel møtt til sendinga. Kringkastinga i Møre og Romsdal 1925–2005. Utgitt av Høgskulen i Volda 2005.

Devold-annonsar frå 1930-åra

ved Odd Sørås

Reklamesignaturen HAUK

Eg streva lenge med å finne ut kva signaturen HAUK på mange av Devold-annonsane stod for (meir om desse annonsane nedanfor). Det skulle vise seg at løysinga på gåta låg nærare enn eg hadde trudd.

Johan Sunde arbeidde ein gong i leiinga for Devold-fabrikken, og har, som vist nedanfor, tatt vare på litt av det gamle reklamemateriellet. Det var han som kunne fortelje meg at firmaet bak annonsane i bl.a. Arbeidermagasinet heitte Reklamehauk. Eg har funne ut litt om dette reklamebyrået. Kven teiknarane var, er ukjent. Dette er ikkje akkurat Sula-soge, men kan ha ei viss interesse likevel.

Første gongen eg har funne Reklamehauk nemnt, er i boka/heftet Fiskerimessen i Trondheim 1934. Beretning. Der blir det kort fortalt at firmaet har laga ei grafisk framstilling av all eksport/import/transitt av fiskevarer gjennom Trondheim i 1933.

Det særeigne firmanamnet kjem av at han som starta det, heitte Rolf Wahl Haukaas, fødd i Trondheim i 1911. I boka Studentene fra 1929 står det at han arbeidde som reklamekonsulent i Trondheim 1930‒36. Eit oppslag i Oslo Handelsregister viser at AS Reklamehauk blir etablert i Oslo i 1936. Disponentar for selskapet er Haukaas og Harald S. Johanssen. I 1940 finn vi Haukaas som reklame- og salskonsulent i Stockholm, og frå 1943 dreiv han sitt eige byrå Rolf Haukaas Reklam same stad. Han arbeidde også med å omsette norske bøker til svensk.

Vi veit at Reklamehauk under krigen bl.a. laga propagandamateriell for NS. I Berit Nøklebys bok Holdningskamp (1986), ein del av bokverket Norge i krig, er det på s. 10 gjengitt eit av dei oblata eller brevmerka (frimerkeliknande lappar som framhevar ein organisasjon) som byrået laga. Dette var ikkje Haukaas med på, for han flykta til Sverige i 1940. Der var han visstnok kontaktmann for kurerar i den norske motstandsrørsla. Tyske kjelder nemner i denne samanhengen Bjørn S. Johanssen som kurer, jfr. at Haukaas sin meddisponent heitte Harald S. Johanssen!

Rolf Wahl Haukaas var gift og hadde to born. Han døydde i Stockholm i 1983.

21.8.2019 Odd Sørås

I 1938 og –39 hadde O.A. Devolds Sønner AS ein serie humoristiske annonsar for herreunderkleda av merket Rose-Maco i Arbeidermagasinet, som var eit svært populært vekeblad den gongen. Eg trur mange kan ha interesse av å sjå korleis fabrikken marknadsførte produkta sine for omkring åtti år sidan. Her er nokre av desse annonsane.

Enno hadde ikkje 1938-rettskrivinga hatt tid til å verke inn på reklamespråket, det ser vi av stavemåtane sig, mig, opmuntrende, undertøi og blåtrøie. Vi merkjer oss dessutan at Devold her brukar «Aalesund» som adresse.

Forutan dei velsittande underkleda av makko-bomull var det blåtrøya som særleg gjorde Devold-namnet kjent. Eg tar med ein av dei mange blåtrøye-annonsane, også den frå Arbeidermagasinet. I dette bladet annonserte samtidig Devolds konkurrent Salhus Tricotagefabrik ved Bergen for sin Krone Maco. Deira annonsar brukte ikkje humoristiske verkemiddel, og stod ikkje i same nummera som Devolds!

Johan Sunde har funne desse flotte Devold-annonsane, som også må vere frå 1930-åra.  Eg har funne spor etter den tredje av Rose Maco-annonsane nedanfor, den stod fem gonger i avisa Sunnmøre Tidend hausten 1937. Sunnmøre Tidend var eit bondeblad som kom ut i Ålesund frå 1932 til 1940. O.S.