Frå «Årsskrift frå Sula Sogelag 2015»

Av Arne E. Dybdal

Borgund herredsstyre opprettet i 1947en nemnd som skulle komme med forslag til minnesmerke over de som mistet livet i krigen 1940-45. Formann i nemnda var
skoleinspektør Horsberg. Nemnda hadde flere møter uten å komme fram til et resultat som alle var enige i. Mest dreide uenigheten seg om hvor minnestøtten skulle stå. Langevåg sin representant i nemnda, Karl Havnegjerde, holdt fast på at Langevåg skulle ha sin egen minnestein plassert ved sin kirke. Alle andre i nemnda var i mot dette.Saken måtte derfor sendes tilbake til herredsstyret til ny behandling. Etter forslag fra formannskapet vedtok herredsstyret enstemmig forslaget til Karl Havnegjerde.
Videre ble den gamle nemnda oppløst og to nye nemnder ble valgt, og
Karl Havnegjerde ble valgt som formann for Langevågsnemnda. Nemndene fikk i oppdrag å sette i gang innsamling av midler og sørge for at minnestøttene ble plassert ved kirkene. I Langevåg ble det lagt ut lister i følgende butikker: Mina Stadsnes, Olav Salen, Edv. B. Fylling, Oddmund Sandvik og Harald Holberg. Sulaposten hadde hver uke en oversikt over hvem som hadde gitt penger og pr. 5.8.1949 var det kommet inn ca. kr. 3400.- Det var Hjalmar Stadsnes som hadde ansvaret for opplysningene i Sulaposten om innsamlet beløp. Minnesteinen ble bestilt hos steinhogger Karlsen i Ertresvåg. Søndag 23.okt. 1949 kl. 16.00 ble minnesteinen ved Langevåg Kirke avduket. Først spilte Langevåg Hornmusikk: ”Den store hvite flokk”, så allsang: ”Gud signe vårt dyre fedreland”. Formann i nemnda, Karl Havnegjerde, ønsket velkommen og redegjorde for nemnda sitt arbeid. Etter dette sang Langevåg Sangforening. Sogneprest Christoffersen holdt avdukningstalen og minte om ordet i 1. Mosebok, 35,20.
Ved slutten av talen ble det norske flagget som steinen var dekt med, senket mens folket sang ”Vår gud han er so fast ei borg”. Etter sang av Langevåg indremisjonskor, overrakte Karl Havnegjerde minnesteinen til bygdefolket. Ordfører Sandvik tok i mot og lovet at den skulle være et kjært minne over de som hadde fått sitt navn på den.
Etterpå talte pastor Ekeland. Han minte om at dette også er en håpets dag og la en mektig krans ved steinen til det siste farvel. Siden ble det lagt kranser for de som ikke var gravlagt på Langevåg kirkegard med en liten minnetale for hver av de som var omkommet. Videre talte Kristian Lerheim. Anton Lerheim som var en av de som hadde mistet sønnen sin under krigen, takket på vegne av alle de som var sørgende og sa at dette var en stor dag for alle. Selv om det var dårlig vær, hadde hele bygdefolket møtt frem. (Sulaposten)

I  KNL.  NORSK MARINE

Ole Anton Vegsund, f. 23.2.1923, d. 20.8.1941, 18 år gml. Han var sønn til Laurits og Lina Vegsund og vokste opp i Langevåg sentrum. Ole reiste til sjøs før krigen som sjømann i handelsflåten.  Under krigen tjenestegjorde han om bord i jageren KNM «Bath». «Bath» ble sjøsatt som USS «Hopewell» i juni 1918 og hadde fire skorsteiner. Den ble overdratt til Royal Navy i sept. 1940, og fikk et bynavn som finnes i både USA og  Storbritannia: Bath. Overdratt til Kongelig Norsk Marine med norsk kommando om bord 9. april 1941. Jageren ble satt inn i 5. eskortegruppe i avdeling Liverpool Escort Force og deltok i eskortering av tre konvoier før den krigsforliste natten mellom 19. og 20. august 1941. «Bath» var escortejager og forlot Liverpool 13. aug. 1941 med kurs for Gibraltar. Jageren var med i konvoi OG-71 da den ble angrepet av tyske ubåter utenfor sørvestkysten av Irland. Det var den tyske ubåten U-204 som torpederte «Bath». Ubåtens kaptein var Walter Kell. «Bath» ble truffet midtskips av en torpedo, knakk i to, kantret og sank i løpet av 3-4 minutter. Da skipet sank, eksploderte hennes synkeminer og drepte mange av mannskapet som svømte i sjøen. Leif-Tore Langemyr, forfatter av boken ”«Glaisdale» og dens besetning”, skriver om kaoset som oppstod etter torpederingen av «Bath».  Her kan en lese om personer som ble kastet på sjøen da torpedoen eksploderte, om de som hoppet i sjøen og om redningsflåter som ble kastet flere meter opp i luften på vannsøyler etter synkeminer som eksploderte. En av de overlevende som het Kolbjørn Kristiansen, satt på en flåtekant fikk tak i Ole Vegsund som lå i sjøen. Det virket som om Vegsund allerede var død, men Kristiansen holdt fast i ham. Etter en tid kom der en engelsk korvett for å ta om bord de som satt på eller lå rundt flåten. Det ble kastet ut en line som de fikk tak i, men da linen strammet seg til, kom det et voldsomt rykk og Kristiansen mistet taket i Ole Vegsund som forsvant i den oljedekte sjøen. De overlevende ble tatt med til Londonderry, noen til Gibraltar, men to av dem døde av skader. Av de 83 som omkom var 68 nordmenn, de andre var britiske statsborgere. I alt var mannskapet om bord i den norske jageren «Bath» på 124 mann.

VED KRIGSFORLIS  I  ATLANTEREN

Knut Andreas N. Fylling, f. 14.11.1897, d. 18.06. 1940, 43 år gml. Han var sønn til skomaker Nils Mork Fylling fra Kvernes i Averøy kommune, og Jakobine Knutsdtr. fra Knutgarden i Fyllingen. Knut var nr. to i en søskenflokk på fire. Både i 1900 og 1910 var familien bosatt på Samuelsplassen/Henninggarden i Fyllingen. I folketellingen for 1910 står det at han som 13-åring ”arbeider paa Uldvarefabrikk”. Når han reiste til sjøs er ukjent. Knut var båtsmann, og eneste nordmann på SS «Sea Glory», et britisk fartøy. Hele mannskapet på 29 omkom den 18.6.1940. Båten gikk fra Fowey, Cornwall og skulle til Philadelphia, og var lastet med kinesisk leire til bruk i produksjon av keramikk. SS «Sea Glory» ble senket av den tyske ubåten U-99, styrt av kaptein Otto Kretschmer. U-99 senket i alt 39 skip og skadet 5. Av disse 44 var det 5 norske. Kl. 00.53 den 18.juni 1940, ble den ueskorterte SS «Sea Glory» truffet på babord side like foran broen av en G7e torpedo fra U-99, og skipet sank med baugen først i løpet av ca. to minutter 110 miles ved Fastnes, sørsørvest for Irland. Hele mannskapet på 29 gikk tapt.  Kaptein Kretschmer på U-99 hadde ikke tenkt å skyte to torpedoer i dette angrepet, den andre torpedoen ble bare klargjort for å bli brukt som nådestøtet, men ble avfyrt ved en feiltakelse.

Karl Kristian Knutsen, f.20. 7.1904, d. 23.11.1940. 36 år gml. Han var fra Askvoll i Sogn og Fjordane. Gift 6.1.1934 med Nikoline Engeset fra Ørsta, f. 1904. Familien var bosatt i Langevåg sentrum. Karl var mannskap på S/S «Salonica», som krigsforliste i Atlanteren 23.11.1940. S/S «Salonica» hadde forlatt Pugwash, Nova Scotia, 4. november 1940 og skulle til Newcastle med en last på 1030 favner pitprops. (Props eller pitprops er smådimensjonert trelast beregnet blant annet til bruk i gruver til forstøtning av taket i gruvegangene, eller til papirproduksjon) Båten ankom Sydney, Cape Breton i Canada neste dag, deretter til konvoi SC 11 med avgang 9 nov.
En storm med tung sjø ble påtruffet 23. nov. Når et skip på S/S «Salonica» «s babord side ble torpedert, fikk hele besetningen på S/S «Salonica» beskjed om å ta på redningsvester, bortsett fra tre på vakt i maskinrommet,
som fikk ordre om full fart på maskinen Kl. 04.36 den 23. nov 1940 ble S/S «Salonica» i konvoi SC-11 truffet på babord side midtskips med en torpedo fra U-100, (kaptein: Joachim Schepke)Eksplosjonen drepte to menn på vakt under dekk og ødela babord livbåt. Da 16 menn låret styrbord båt i grov sjø, kantret den da den nådde vannet og alle ble kastet på havet. To menn klarte å komme tilbake på skipet, og senere forlot de skipet sammen med syv andre overlevende i livbåt ved å ro til HMCS «Skeena». Syv menn svømt fra styrbord livbåt og ble reddet av HMS «Enchantress».

Oskar Kipperberg, f. 2.12.1917, d.23.09. 1943, 26 år gml. Han var sønn av Ole og Anna Kipperberg. Oskar var født på Kipperberget, som eldst av tre søsken. Han reiste til sjøs før krigen som sjømann i handelsflåten. Han var mannskap på «Oregon Express» og omkom i Atlanteren den 1.sept. 1943. «Oregon Express» seilte vanligvis uten konvoi på grunn av sin store fart. «Oregon Express» ankom i begynnelsen av sept. 1943 Storbritannia med konvoi HX 254 og sluttet seg til vestgående konvoi ON 202 for å gå til Halifax. Denne konvoien, som forlot Liverpool den 15. sept. og konvoi ONS 18, seilte nær hverandre den 20. sept. da konvoien ble angrepet. «Oregon Express» tok stilling nr 84 i midten av konvoi ON 202, men ble flyttet etter et par dager til stasjon 103, som var i den ytterste kolonnen på styrbord side. Hun hadde et mannskap på 43 og 4 skyttere. 8 av mannskapet omkom. Kl. 00.11 den 23. september ble «Oregon Express» truffet av en torpedo fra U-238 (Kaptein Hepp) som traff maskinrommet, styrbord side, og eksploderte med voldsom kraft. Eksplosjonen ødela alle hyttene midtskips, samt redningsutstyr på båtdekk med unntak av en flåte som var plassert på dekket over, begge livbåtene på akterdekket ble låret, en ble fylt med vann, den andre hadde bare noen få menn ombord. «Oregon Express» brakk i to og sank på tre minutter. Mange mennesker hadde blitt blåst over bord av eksplosjonen.

Kaspar P. Sulebakk, f.3.11.1922. d. 26.1. 1943, 21 år gml. Kaspar var født på plassen Ranten, Sulabakken, på Søre-Sula. Han var nr. 6 i en søskenflokk på 8. Han var matros på en selfangstskute frem til krigen, var senere i handelsflåten, om bord i MT.«Nortind». Båten avgikk New York 14. januar 1943 bestemt for Mersey (Liverpool). Vinterværet i
Nord-Atlanteren 1943 var det verste i manns minne. I en periode på 120 dager blåste det storm og kuling med tilsvarende grov sjø i 116 dager. MT.«Nortind» forsøkte å komme det norske tankskipet MT.«Kollbjørg» til hjelp etter at dette hadde brukket i to, men til ingen nytte i det harde været. Under arbeidet med dette, falt «Nortind» ut av konvoien og ble torpedert av den tyske ubåten U358 (Kaptein Rolf Manke) 26. januar 1943 i posisjon 5830N og 3400W. MT. «Nortind» var lastet med bensin, det var storm og alle om bord omkom. Besetningen besto av 34 nordmenn og sju briter. To hollendere fulgte med som passasjerer.

 NORDSJØEN OG NORSKEKYSTEN

Johan Hilmar Kvamsås, f. 16.8.1893, d.16.05. 1941, 48 år gml. Han var født i Bergen og kom til Langevåg fra Angedalen i Førde, gift 22.11. 1915 med Kaspara Sandvik
fra Langevåg. Familien bodde i Sloghaugvegen i Langevåg. Johan og Kaspara hadde 4 barn. Johan var maskinsjef på D/S «Gol». D/S «Gol» er oppført i konvoi HN 11 fra Norge til Storbritannia i febr.-1940, med kurs for Tyne i ballast. Senere samme måned ble hun med i den britisk-norske konvoi ON 15, og i begynnelsen av mars finner vi henne i konvoi HN 17, bestemt for Tees, nord England med en last av malm, Tilbake til Norge mot slutten av mars med konvoi ON 21 – flere norske skip deltok i disse konvoier. Den norske teksten på den eksterne nettsiden ”Stavern Memorial for sjømenn” sier at D/S «Gol» ble bombet av engelske fly og ødelagt i Sunnfjordleia ved Askvoll 16. mai 1941, minst seks av mannskapet ble drept.

Ragnvald Weddegjerde, f. 2.7. 1896, d. 16.5. 1942, 46 år gml.
Han var født i Ålesund, og var sønn til Tomas Weddegjerde fra Djupdalen i Langevåg og Anne Fauske fra Fauske i Sykkylven. Rangvald ble gift 1919 med Ovidie Vågnes, og de hadde 4 barn. Familien var bosatt i Langevåg. Ragnvald tjenestegjorde som stuert på D/S «Selje» da han omkom. Tyskerne rekvirerte tidlig «Selje». I aprildagene 1940 la de båten tvers over byvåginnløpet i Stavanger for å hindre at britiske ubåter fikk ram på fartøyer der. «Selje» ble brukt i malmtransport fra Norge til Nederland. D/S «Selje» hadde vært ved et verft i Rotterdam i ca 2 måneder for installasjon av ekstra våpen, deretter dro den 15.mai1942 med en last av kull for Norge, og et mannskap på 40 nordmenn, samt 22 tyske marinepersonell om bord. Selje» var utstyrt med sperreballong som svevde et par hundrede meter til værs. Lasten var elleve-tolv tusen tonn kull og koks som skulle til Norge. Båten var i en konvoi med tre andre skip (to svenske, en dansk) og 8 tyske eskortefartøy. Konvoien ble bombet av allierte fly samme dag og senket i Nordsjøen. 11 fly angrep konvoien i to bølger. I det første angrepet ble «Selje» truffet av tre bomber i hennes styrbord side, men ingen ble skadet i dette angrepet. Livbåtene ble klargjort for sjøsetting, men under andre angrepet ble «Selje» truffet av flere bomber midtskips og på båtdekk, hvor tre av livbåtene ble ødelagt.
I angrepet ble 4 menn drept og ni såret, mens fem av mannskapet var ikke å finne; de hadde blitt blåst overbord av eksplosjonen på dekk. «Selje» holdt seg flytende, og ble tatt på slep av et fartøy. De 4 som var mest alvorlige såret ble flyttet til passasjerlugarene for å bli tatt vare på der. «Selje» fikk stadig større slagside til styrbord. Plutselig og uten forvarsel krenget «Selje» til styrbord og sank med akterskipet først. Kapteinen og stuert Ragnvald Weddegjerde var før dette gått for å hjelpe de sårede i passasjerlugarene, men ble sperret inne hos de sårede, og druknet sammen med dem. Skipets posisjon var et sted utenfor øya Ameland i Nord-Holland.

Johan R. Vedde, f. 18.7.1892, d. 10.10.1943, 51 år gml. Han var fra Rasmusgarden på Vedde, gift med Marie Mikalsen fra Sloghaugen, og de hadde 5 barn. De overtok en del av farsgarden på Vedde og familien bosatte seg der. Johan var fisker og sjømann hele livet. Han tok kystskippereksamen i ung alder, og fra 35-årsalderen var han skipper på egen båt, «Barden». Båten ble rekvirert av tyskerne etter krigsutbruddet i 1940.
Fiskeskipperne var ettertraktet som loser på norskekysten og han gikk inn i dette yrket i 1941.Det var som los på MS «Topeka» at han mistet livet. Båten var da under tysk kontroll. Båten skulle til Narvik, den var lastet med sement og trelast da konvoien den var med i ble angrepet den 4. okt. 1943 av et tyvetalls engelske fly fra hangarskipet USS «Ranger» og satt i brann nord for Sandnessjøen. MS «Topeka» ble bombet og beskutt gang på gang, og mange ble alvorlig skadet, blant disse var Johan R. Vedde. Begge bena ble brukket da standardkompasset falt over ham. Han rullet seg over skansekledningen, og en kar i livbåten klarte å holde ham oppe til de fikk ham om bord i livbåten. Han ble under en dramatisk redningsoperasjon flyttet fra båten og sendt til sykehuset i Sandnessjøen. Johan R. Vedde døde noen dager etter.

VED KRIGSULYKKE I ÅLESUND

Bernt Veddegjerde, f. 24.9.1906, d. 2.2. 1944, 38 år gml. Han var født på Veddegjerde og yngst av tre søsken. Bernt var gift med Hildur Riksheim fra Sykkylven. De hadde to barn, som var 2 og 4 år gamle da Bernt omkom.Bernt overtok gårdsbruket etter sine foreldre og ved siden av dette var han fisker og hadde sin egen fiskebåt, en 30,5 fots trebåt, registrert som Mk «Magne», med reg.nr. M-427-B, bygd i 1942 i Volda. Bernt ble skutt ombord i båten på vei fra Langevåg til Ålesund av en tysk vaktpost på Slinningen 2.2.1944. Han døde senere på Ålesund Sykehus.

VED KRIGSULYKKE I LANGEVÅG

Asbjørn Lerheim, f. 9.7.1919, d. 27.4. 1944, 25 år gml. Asbjørn var født 9.7.1919, gift i 1941 med Oline Giskeødegård fra Giske. De hadde et barn. Asbjørn omkom da en tysk luftverngranat slo ned ved Lerheimkaia i Langevåg. Fra Sogeglimt frå Sula 2010, side 82 (Børre Vegsund) er hentet bl. annet følgende: ”Langevågsbåten Parat III var denne dagen som vanleg i ferd med å legge til ved Lerheimskaia, og folk kom etter kvart opp på dekk for å gjere seg klare til å gå i land. Oppe på kaia stod ein liten flokk, dei fleste menn, – nokre skulle ta båten til Ålesund, andre skulle hente varer som kom med båten. Utan varsel av noko slag høyrdest ein volsom smell. Eitt eller anna hadde slått ned i sjøen bak rutebåten og sendt ein sprut av sjøvatn til himmels. – Asbjørn Lerheim som då hadde tatt over drifta både av butikken og kaiekspedisjonen, hadde vore nede på kaia. Han stod framme på kaikanten for å ta i mot tampen frå Parat. Bråt krøkte han seg saman og gjekk sakte inn i kaihuset, ein kunne sjå blodspora etter han. Han var treft av eitt eller anna i brystregionen, og at han hadde stort blodtap”.(Les mer om dette i Sogeskriftet fra 2010).

VED FLYANGREPET PÅ LAKSEVÅG 4.10.1944

Bombingen av Laksevåg. var en av de største enkeltstående tragediene som rammet Norge under den andre verdenskrig. Onsdag 4. oktober 1944 gikk britiske bombefly til angrep på den tyske krigsmarines ubåtbunker «Bruno» i Nordrevågen på Laksevåg. Et fåtall av disse bombene traff målet, de fleste falt ned over den vanlige bebyggelsen og drepte 193 sivile, derav 61 barn ved Holen skole. Totalt 152 fly deltok i angrepet; 93 Handley Page Halifax og 47 Avro Lancaster bombefly, samt 12 Mosquito jagerbombere som eskorte. Totalt deltok over 1000 mannskap i raidet. Klokken 09.05 gikk luftvernsirenene på Laksevåg og Bergen, og i løpet av en time ble totalt 1432 bomber sluppet over Laksevåg. To av flyene ble skutt ned. Den store røykutviklingen fra bombenedslagene gjorde det vanskelig å skjelne bombemålet fra vanlig bebyggelse, og kombinert med stor høyde ble resultatet en av de største enkeltkatastrofene i Norge under den andre verdenskrig. Fraktefartøy og snurper «Eystein Orre» fra Ålesund lastet tomfat ved Bernt Iversen & Sønns bøttefabrikk på Laksevåg da flyene angrep. Besetningen på åtte søkte tilflukt i land, to i tilfluktsrom og seks i fabrikkens maskinhall av betong. En bombe falt gjennom taket i maskinhallen og drepte alle der, mens de to i tilflukstrommet overlevde. «Eystein Orre» fikk bare mindre skader”.

Olav Molvær, f. 30.5.1891, d.4.10. 1944, 53 år gml. Han var født i Lambertgarden på Molvær, gift med Nella Stadsnes. Familien bodde påJetmundgarden i Stadsneset, de hadde 4 barn. Olav var skipper på «Eystein Orre»

Elias Molvær, f.12.7.1920, d.4.10. 1944, ugift, 24 år gml. Elias var sønn til Olav og var styrmann på «Eystein Orre»

Johan Brathaug, f. 11.10.1924, d. 4.10. 1944, ugift, 20 år gml. Johan var født på Løkehaugen i Langevåg og var yngste sønn til Hans og Olivia Brathaug og var matros på «Eystein Orre».

Ludvik Heen.f. 12.4.1899.d. 4.10.1944, 45 år gml. Ludvik var født i Ålesund, var gift med Johanne Vågnes og de hadde en datter. Familien bodde en tid i Vågneset, senere i Sloghaugvegen. Ludvik var maskinist på «Eystein Orre»

Navnet til disse to fra Sula står ikke på minnesteinen ved Langevåg Kirke

Ole Solevågseide, f. 3.3.1920, d. 27.1.1945, 25 år gml. Ole var født i Nedste-Eidet på Eidsnes og var yngst av en søskenflokk på 6. Han giftet seg i 1942 med Helene Lervåg, og de bosatte seg på Flåte i Leirvågen. 1 barn i ekteskapet, som var 10 mnd. da faren døde. Ole var aktiv med i hjemmefronten under krigen. Han mottok krigsmateriell som broren Karl, kom med fra England. Dette ble først lagret i et naust, senere kjørte Ole dette til en låve på Solevågseide. Utstyret skulle leveres til personer som drev med illegalt arbeid. Blant annet var der en god del radioutstyr som ble brukt til den illegale senderen på Emblemsfjellet. Resten av krigsmateriellet ble levert til andre steder i distriktet. Ole  ble arrestert av tyskerne og sendt først til Falstad, så til Grini, deretter til Tyskland. Ole døde nær konsentrasjonsleiren Nauengamme 27. jan.1945. Navnet hans står på minnesteinen som er reist ved Borgund Kirke.

Martin Sulebust, f. 19.1.1916, d. 6.10.1940, 24 år gml. Martin vokste opp på gården Sulebust, Søre-Sula og var nr. 1 i en søskenflokk på 8. Deler av Søre-Sula tilhørte Hareid Kommune frem til 1959, og navnet hans står derfor oppført på minnesteinen ved Hareid Kirke. Martin drog til sjøs før krigen, og under krigen tjenestegjorde han som matros og skytter om bord i motortankeren «Nina Borthen» av Oslo. Den 21. Jul 1940 ble MT «Nina Borthen», med i konvoi CW-7, bombet og ødelagt av tyske fly.  Skipet kom etter dette til Spithead i England og ingen tap blant mannskapet. MT «Nina Borthen» avgikk Milford Haven 30. september 1940 i ballast bestemt for den Persiske Gulf. Tankskipet forsvant sporløst, men en livbåt drev i land ved Dunmore i Irland 19. desember 1940. 6. oktober 1940 meldte den tyske ubåten U103 (Kaptein Viktor Schütze) at den hadde senket et tankskip i posisjon 53N og 25W, noe som kan stemme med en antatt posisjon for MT «Nina Borthen». Den tyske ubåtsjefen kunne i mørket ikke identifisere fartøyet nærmere. Han har åpenbart heller ikke funnet livbåter eller flåter med folk han kunne stille de vanlige spørsmål. Da ingen andre uoppklarte tankskipforlis foreligger i det aktuelle området, var det utvilsomt MT «Nina Borthen» som U103 sendte til bunns. Hele besetningen, 28 nordmenn og sju briter omkom, blant dem Martin Sulebust.

Kilder:
Div Årsskrift fra Sula Sogelag.
Sunnmørsposten.
Nettstedet Wikipedia.
Bjørn Owe Hjelle: Fiskebåtar frå Borgund, Sula og Ålesund.
Leif-Tore Langemyr: ”Glaisdale” og dens besetning.

(Artikkelen oppdateres med bilder)